Den kalde krigen startet da 2.
verdenskrig sluttet, og endte ved Sovjetunionens oppløsning i 1991. I 46 år var
USA sammen med vesten mot Sovjetunionen i en kald krig som aldri førte til
direkte kamper. De bakenforliggende grunnene til den kalde krigen lå i stor
grad i motstanden til hverandres ideologi og politiske systemer. Like viktig
var frykten for å være den svakeste parten i rom- og atomkappløpet eller
underlegen innenfor spionasje. Til tross for den kalde krigen ønsket ingen at
det skulle bryte ut en krig mellom partene fordi det mest sannsynlig ville bety
total ødeleggelse. Cubakrisen på 60-tallet, som denne teksten handler om, regnes
som det tidspunktet i krigen hvor situasjonen lå nærmest krig.
1. januar 1959 kom den
kommunistiske Fidel Castro til ledelsen på Cuba. Tidligere hadde Fulgencio
Batista vært presidenten for Cuba. Batista hadde vunnet makten ved et
statskupp, men ble etter hvert sett på som diktatorisk, korrupt og for vennlig
mot USA. Dessuten tok han for lite hensyn til sin egen befolkning. Castro
styrtet Batista med sin opprørshær og erklærte Cuba for en sosialistisk stat.
USA reagerte uforsonlig og satte i gang sanksjoner og utfrysning. Dette medførte
at Cuba inngikk økonomisk samarbeid med Sovjet. Geopolitisk ble dette en stor
gevinst for den kommunistiske siden under den kalde krigen.
USA hadde ingen intensjoner om å la
en sovjetvennlig stat ligge så nært sitt eget land. Derfor støttet de et forsøk
på å reise en revolusjon imot Castros styre. Det var eksilcubanere som utførte
aksjonen, men USA stilte med skip og våpen. Aksjonen endte med et latterlig tap
for USA. I dag er den kjent som invasjonen i Grisebukta, etter hvor den tok
plass. Ikke bare forverret den forholdet mellom nasjonene, men det medførte
også at Sovjetunionen sendte militært utstyr til Cuba.
Men situasjonen
var på vei mot en vanskeligere retning. Oktober 15, 1962 flyr et U-2 spionfly
over Cuba. Bildene som ble tatt viste at Cuba hadde satt opp installasjoner som
hadde mulighet for å avfyre atomvåpen. Dersom rakettinstallasjonene hadde stått
på Cuba ville USA hatt 7 minutters forvarsel før en eventuell atombombe kunne inntruffet
deres landområde. Sovjet var på dette tidspunktet underlegen USA i
atomkappløpet og rakettinstallasjonene på Cuba kunne skape en økt balanse
mellom supermaktene. Cuba var også ivrig på rakettene for å kunne beskytte seg
selv mot et nytt invasjonsforsøk fra USA. President Kennedy sto med tre
alternativer: Luftangrep, blokade av skipstrafikk og å invadere Cuba. 22.
oktober kunne USA meddele at de skulle blokkere all skipstrafikk til Cuba som
bar på militært utstyr. Til tross for blokaden fortsatte monteringen av det
sovjetiske rakettutstyret og amerikanske tropper rustet seg opp ved kysten av
Florida.
Hele verden holdt pusten i spenning.
Heldigvis kom det en løsning. Partene inngikk et kompromiss, dersom Sovjet
trakk tilbake sine installasjoner fra Cuba skulle USA fjerne sine ifra Italia
og Tyrkia. Sovjet trakk tilbake skipene sine fra den amerikanske blokaden som
ble opphevet kort tid senere. At Cubakrisen ble løst på en så fredelig måte var
veldig nødvendig for verdensfreden. Dersom et eventuelt angrep hadde gått løs
på en av partene kunne fort en gjengjeldskrig brutt løs mellom dem. Fredsoppgjøret
mellom partene ble også et autoritetsoppgjør mellom Khrusjtsjov og Kennedy.
Khrusjtsjov led et stort prestisjetap grunnet sin uforsiktige behandling av hendelsen.
Den mest
alvorlige krisen mellom supermaktene var løst. Verden, som hadde vært på rand
ti atomkrig, hadde fått en vekker. Begge partene viste herved en større respekt
for alvoret rundt atomopprustningen. Cubakrisen førte til at USA og Sovjet kom
nærmere hverandre. Kanskje kan den ses på som en faktor i begynnelsen på
slutten?
Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Cubakrisenhttp://no.wikipedia.org/wiki/Invasjonen_av_Bah%C3%ADa_de_Cochinos
http://library.thinkquest.org/11046/days/timeline.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Grisebukta
http://snl.no/Cubakrisen